Perspectives: Deltakeren. Førstehåndsfortellinger fra mennesker som har arbeidet i verdikjeden. Deltaker nr. 2 er Sølvi Marie Fjeldstad.
Vi hadde laget et interiørkonsept for et firma som driver med frukt og grønt. Grønt var hovedfargen. Møbler som minnet om bladverk, en knaggrekke formet som et tre og ekte materialer med naturen som inspirasjon fylte skjermen på møterommet. Vi presenterte med iver og entusiasme.
Så sa én person i prosjektgruppen: «Jeg liker ikke grønt.»
Vi ble litt satt ut. Så smilte vi, spurte om det var andre ting de ville diskutere enn fargen, og lovet et nytt forslag innen kort tid.
Det var ikke første gang grønt lærte meg noe om mennesker.
Veggen som aldri ble grønn
En annen gang kom en kvinne inn døra på kontoret mitt. Hun var nesten ferdig med å pusse opp en leilighet over to etasjer, og ville bare ha hjelp til å finne riktig grønnfarge til en vegg som gikk gjennom begge etasjene.
Hun fikk aldri noen grønn vegg. Grønnfargen var hennes motsvar til at leiligheten føltes veldig black & white.
Det ble starten på en relasjon som har vart i mange år. Og det er det viktigste jeg har lært i jobben: det folk ber om, er ikke alltid det de trenger.
En plan på noen minutter
Stadig flere kommer nå til meg med en plan allerede i hånden. De har spurt en KI og fått en møbleringsplan og en innkjøpsliste på noen minutter. Noe av det er bra. Noe av det ville falt sammen lenge før de rakk å flytte inn.
Jeg kjenner igjen en gammel følelse. Første gang satt jeg i valutaavdelingen i banken, 17. januar 1991, midt i bankkrisen. Samme dag døde kong Olav, og bombingen av Irak startet. Nå ble det litt mye på en gang. Jeg kjente den igjen under finanskrisen og under pandemien. Og nå med KI kom spørsmålet: Hva er kompetansen min verdt når en maskin kan gjøre deler av jobben min?
Bekymringen er ikke grunnløs. World Economic Forum regner med at endringer i arbeidsmarkedet vil berøre 22 prosent av alle jobber innen 2030. Det blir flere nye jobber enn det forsvinner, men grafiske designere, et av de kreative yrkene, står nå også på listen over yrkene som krymper raskest.
Samtidig ser jeg hva KI gjør godt. Før kom de flotte illustrasjonene sent i prosjektet. Folk nikket, men så for seg sin egen miks, og hver runde med «jeg så det for meg annerledes» kostet tid. Nå kan jeg vise KI-genererte bilder av min idé for deres rom allerede i første møte. Når jeg bruker verktøyene selv, lærer jeg også hvor de tar feil: sofaen som ikke får plass, lyset som bare fungerer i en rendering.
Før den første streken
Maskinen svarer på det du spør om. Jobben min starter før det.
Jeg har ingen stil jeg selger inn. Jobben min er å lese og tolke hva folk liker og hvem de er. Noen trenger trygghet, andre trenger å bli utfordret. Det gjelder i alle deler av livet: som bedriftseier, som lagspiller på fritiden, som kollega, som mamma og som lærer.
Etter møtet om grønt legger vi alltid minst to forslag på bordet. Også når vi har forelsket oss i det ene. Da er folk med og bestemmer, i stedet for bare å si ja eller nei. Og når noen er uenige, spør jeg meg selv først: liker de ikke løsningen, eller har jeg ikke klart å forklare den? Mange synes det er vanskelig å lese en plantegning. Forstår de forslaget og fortsatt vil ha noe annet, respekterer jeg det. Det er de som skal bo der.
Vil du prøve noe av det samme i din bransje i morgen? Legg fra deg din egen smak før du møter folk. Start med spørsmål, ikke med løsningen du allerede har i hodet.
«Det er de som skal bo der.»
Hun spurte ikke etter en tegning
En kvinne jeg hadde hjulpet med huset, tok kontakt da familien ville flytte til leilighet. Hun sendte meg boligannonser og skrev: «Du kjenner meg og hvordan vi lever i dag. Hva er pluss og minus med denne?»
Slik holdt vi på til hun fant den rette. Så pusset vi opp den også.
Det hun spurte etter, var ikke en tegning. Det var kunnskapen om hvordan hun lever, samlet over år, hos noen hun stolte på.
Hvem tar imot leien?
Når jeg går rundt i et rom og kommer med forslag, går ordren videre: til dem som lager sofaen, flisene og lampene. Møbelkjedene gir deg gratis tegning av rommet, så de kan selge deg møblene. Robotstøvsugeren kartlegger rommene mens den suger. Rørleggeren og elektrikeren legger inn smarte løsninger som blir liggende i huset og sender data videre.
Alle vil inn i hjemmet vårt. Men hva får vi tilbake?
Hjemmet mitt er noe leverandørene burde kjempe for å komme inn i. Hva får jeg? Og hva får den som hjalp meg å forstå hjemmet mitt, og som skapte det sammen med meg?
I Norge har vi lang tradisjon for hybelen i kjelleren. I dag har mange av oss en ny hybelboer, en som aldri signerte noen leiekontrakt, aldri betaler husleie, og som i det stille fremleier rommet.
Hva om vi snudde det? En ordentlig utleie har en kontrakt. Du bestemmer hvem som flytter inn og hva de får tilgang til. Og du kan si opp. Når det gjelder data, er samtykket leiekontrakten.
Jeg tror det kan komme en dag da dataene fra hjemmet gir noe tilbake. Det kan bli noe vi kan bruke på å gjøre hjemmet bedre, og noe til fagfolkene som hjelper oss å forstå det. Én husholdning alene har lite å forhandle med. Mange sammen er en annen samtale.
Det fjerde rommet
I 2002 startet jeg et interiørfirma sammen med to kolleger. Vi kalte det 4 Rom. Vi var bare tre, men det fjerde rommet skulle stå åpent for dem vi tok inn prosjekt for prosjekt: arkitekter, fotografer, kunstnere. Det meste av arbeidet kom via jungeltelegrafen, folk som anbefalte oss til folk de stolte på. I dag driver jeg selskapet alene.
Under finanskrisen fikk jeg et oppdrag hos et firma som satset mens alle andre strammet inn. Jeg spurte dem rett ut: «Kan jeg gjøre det dere gjør?» Jeg så etter muligheter. Hver gang har noe nytt åpnet seg for den som var villig til å se etter det.
Verdien skapes fortsatt mellom mennesker. Det visste vi da vi lot det fjerde rommet stå åpent. Det nye er at dataene våre er en del av den verdien, og at vi denne gangen kan være med og bestemme hvor den går.
Så hva leier du allerede ut, og hvem tar imot leien?
Det fjerde rommet står fortsatt åpent. For alle som har noe å bidra med, og det har vi alle.
Sølvi Marie Fjeldstad er interiørarkitekt og daglig leder i 4rom Interiørdesign AS, og fagansvarlig for interiørfag ved NKI. Med bakgrunn fra bank, toppidrett og undervisning er veiledning den røde tråden i alt hun gjør.
Redaktørens merknad: Det Sølvi beskriver, er ett perspektiv på det DARA kaller deltakerøkonomien: at de som skaper verdi med data, kunnskap og daglig aktivitet, kan se hva de bidrar med, bestemme hvordan det brukes, og få en rettferdig del av verdien. Sølvi Marie Fjeldstad er bidragsyter i DARA. Dette er et meningsinnlegg. Det er ikke sponset.
Kilder: